Tredje del med fokus på RBK spiller, trener og sportsdirektør-logistikk i det forrige tiår. 

I forkant av sesongen 2005 ansatte Rosenborg assistenten til assistenten, et valg som viser at man ikke lærte noe av rotet i 2004. Per Joar ”Perry” Hansen var en trener med null erfaring fra noe tilsvarende, og oppgaven viste seg i etterkant å bli altfor stor for en så ung og uerfaren mann. Rosenborg hadde nok på det tidspunktet mer behov for en trenersignering på nivå med Hareide eller Hamrén, som kunne ha kommet utenfra og røsket opp i en dvask spillergruppe. Utenlandske impulser kunne også ha vært noe, men klubben var ikke klar for nye postulater og ansatte en lærling.

For første gang på mange år så klubben utenfor nærmiljøet og benyttet seg av Terje Liverøds speiderkompetanse.

Ansvarlig for spillere inn/ut 2005 er Rune Bratseth, i samråd med Perry og etter hvert Høgmo.

Sebastian Eguren 

Alejandro Lago 

Miika Koppinen 

Bjørn Tore Kvarme 

Alexander Ødegaard 

Erik Hoftun 

Roar Husby 

Ivar Rønningen 

Alexander Ødegaard

Miika Koppinen var ønsket av Perry og kom gratis for Tromsø, men skader ødela som kjent hele sesongen for finnen. Bjørn Tore Kvarme kom hjem og henviste mangeårig bauta og kaptein Erik Hoftun til benken mens Alexander Ødegaard ble årets flopp.

Ødegaardkjøpet virker å være noe som hang igjen litt fra svunne tider med økonomisk hegemoni hvor Rosenborg kunne betale overpris for norske spillere, i all hovedsak for å spre penger utover i ligasystemet. Det kan også virke som om klubben ønsket å vise litt muskler ovenfor de andre interesserte klubbene. RBK fikk seg en på trynet da Martin Andresen valgte Brann, og ved å ”stjele” Ødegaard fra bergenserne fikk man markert territorium.

 

Alejandro Lago og Sebastian Eguren kom inn sommeren 2005 til en klubb i identitetskrise og i fullt kaos. Det gikk verst utover Eguren som aldri fikk skikkelig tillit av Høgmo og forsvant på utlån etter kort tid. I etterkant har Eguren vist seg verdig spill i Villarreal, mens mannen som merkelig nok utkonkurrerte han nå spiller i Branntrøye. Det er dog forståelig at Høgmo valgte å satse trygt høsten 2005 all den tid RBK-skuta var på vei mot Adeccoligaen, men i etterkant hadde det nok vært bedre å satse videre på Eguren fremfor Solli. 

Klubben kvalifiserte seg utrolig nok til Champions League høsten 2005, hvor treneren nå omdøpt til Per Messias skulle lede RBK til flere stolte øyeblikk. Klubben begynte også med en viss fornyelse hvor purunge Alexander Tettey og Per Ciljan Skjelbred fikk spilletid. Skjelbred utmerket seg mest denne høsten med storspill før Stoltidis kvestet han langt ute på sidelinja, mens Tettey gikk rett fra utlån i Skeid til en hel omgang mot Real Madrid. Dette markerte begynnelsen på en ny ungdomssatsning som klubben skulle nyte godt av de kommende årene.

Av de utgående spillerne ble ingen savnet og det var i tillegg sunt å bli kvitt Hoftun.

 

Tiden med Per Messias så lovende ut, men klubben følte seg nok som en toppklubb litt for kjapt. Snakk om finale i UEFA-cupen var noe overambisiøst og RBK røyk ut mot Zenith St. Petersburg i februar.

Spillere inn 2006: 

Karim Essediri 

Steffen Iversen 

Marek Sapara 

Yssouf Koné 

Lars Hirschfeld 

Karim Essediri 

Thorstein Helstad 

Ørjan Berg (la opp) 

Harald Martin Brattbakk (la opp) 

Frode Johnsen 

Robbie Russell 

Jan Gunnar Solli 

Rune Bratseth var aldri en visjonær sportslig leder med fokus på nyvinninger, forbedringer og smarte trekk på overgangsmarkedet. Rune var administrator, gentleman og en god forhandler som viste å te seg ovenfor andre klubber. Jeg tror ikke at de sportsdirektørene som har kommet i etterkant har hatt et så godt kjennskap til regelverk og etikette som ham. Det å finsikte og finne talent var derimot ikke han sterkeste egenskap, og ettersom klubben ikke hentet inn denne kompetansen i form av et speiderapparat endte det med en del bomkjøp under Bratseth. I Rosenborg ga Eggen beskjed om hvem han ville ha, for å deretter la Bratseth forhandle frem overgangen. I vakuumet etter Eggen skiftet man hovedtrener ofte, noe som gjorde dette overgangssystemet utdatert. Det er mulig at Bratseth innså sine begrensninger på det feltet, og han tok ut permisjon første halvdel av 2006 og overlot jobben til hovedtrener Per Mathias Høgmo.

 

Personlig har jeg langt mer sans for Høgmo som administrator og sportslig leder enn hovedtrener. Blant flere gode grep Høgmo tok for å profesjonalisere klubben var signeringen av speider Stig Torbjørnsen, fokus på testlab, kosthold og mental trening. I løpet av første halvår 2006 kom det mange gode nyvinninger og innovasjoner som klubben fikk nyte godt av. 

Høgmo innså også at klubben kunne forbedre seg på overgangsmarkedet, noe Stig Torbjørnsen hjalp til med ved å fungere som en kvalitetssikrer og et filter. Som han selv har sagt ved flere anledninger var hans viktigste jobb å si nei til spillere. Speiding foregår ikke bare ved at man ansetter en mann, gir han et par havrelefeser og en doven øltår og sender han ut i verden med lykkeønskninger om å finne de gode hjelperne. Det får Askeladden ta seg av. En speider fungerer i større grad som kvalitetssikrer, vi mottar tips og speideren vår sjekker om det er hold i tipsene. Han vil da se mange kamper, og vil dermed kunne plukke opp et og annet på sine reiser. 

Perioden 2006-2008 var en meget god periode for de som ønsker spillere med et internasjonalt snitt ferdighetsmessig. Steffen Iversen, Marek Sapara, Yssouf Kone og Lars Hirschfeld hevet nivået på trening og kamp. I tillegg hentet klubben Karim Essediri, en spillertype man trengte, og selv om han ikke slo til etter lovende treningskamper var tanken bak signeringen fornuftig.

Flere spillere forlot også Trondhjem, og det ble gjort plass til Skjelbred og Tettey. I etterkant kan man kanskje angre på at man lot Helstad gå til Brann, men Høgmo ønsket å ha riktige spilletyper i forhold til systemet.

 

Det virket som om RBK var på riktig spor, men dessverre slet Høgmo seg ut ved å fylle for mange roller. Han opplevde å bli motkjempet internt av lite endringsvillige aktører som blant annet latterliggjorde han for å utvide det sportslige apparatet. Altfor mange forventet også at status quo var gjenopprettet, og at man nå bare skulle hente hjem seriegullet igjen etter Vålerengas rekordbillige gull i 2005.

 

Først en liten digresjon: i 2005 oppsto det et maktvakum med Rosenborg borte og noen må jo vinne gull uansett. Vålerenga var ikke det beste laget, men de var det minst dårlige laget. Fortsatt den dag i dag tror fotballnorge at Vålerenga er et topplag, og at de vant et seriegull i 2005. Jeg kaller det å dele ut et seriegull i 2005, for man burde ikke en gang få lov til å kvalifisere seg til gull om man er under 50 poeng. 

Med Bratseth i permisjon, en utkjørt og etter hvert sykemeldt Høgmo ble assistent tre i rekken vikar ut året. Knut Tørum tok over for mentoren og med noen enkle grep forbedret han de sportslige prestasjonene. Høgmo hadde slitt med å komponere et godt nok lag offensivt våren 2006 og hadde fått mye kritikk for roteringen (sånn gjor vi det itj’ før shø). Stallen ble slanket, rollene ble tydeligere og spillerne fikk spille der de var best. Iversen, Sapara og Storflor var trekløveret som ledet an offensivt og seriefinalen i Bergen den høsten er nok deres beste kamp sammen. Tørum fikk mye igjen for å lytte til spillerne og fjerning av lørdagstreningen ble et populært tiltak. Frigjort energi og rett fokus ga tidenes poenghøst, og RBK var nok en gang best i Norge.