I dag ble det kjent at Vålerenga og Hannover ble enige om en overgangssum på rundt 12 millioner kroner for Tippeligaens toppscorer. Den tyske klubben kommer til å le hele veien til banken.

Det har lenge vært kjent at Moa ønsker seg vekk. Ikke nødvendigvis vekk fra Vålerenga, men ut i det store fotballeventyret som foregår på kontinentet. Å være fotballspiller i en av Europas største ligaer er en drøm for de aller fleste fotballspillere. Men for enhver pris?

Da Moa kom til Skeid i 2008 var det mange som rynket på nesen, hevet øyebrynene, smilte ironisk - ja, you name it. Ingen hadde hørt om norskmarokkaneren med det vanskelige etternavnet. Ekspertene sa han var en giftig spiss med et meget godt venstrebein og en skikkelig måljeger. Jeg husker jeg tvilte. Enda et bomkjøp? Jeg husket med gru Levan Melkadze og Dorian Stefan, og ble med ett stygt redd for at Moa ville havne i samme kategori.

Jeg tok heldigvis feil.

En umiddelbar suksess
Noe av det første Moa gjorde for Vålerenga var nemlig å banke inn to mål mot Lillestrøm på Åråsen. Det er ikke mulig å bli større helt fra dag én. Siden har Vålerenga-supporterne trykket Moa til sitt bryst. Ikke lenge etter - altså med suksessen - kom det frem at Moa ønsket seg til utlandet. Det var tidlig, tenkte jeg. I 2008 var Moa 23 år og langt fra noen etablert norsk toppspiller. Ryktene begynte å gå, og blant annet kom det etterhvert frem at det forelå et tilbud om prøvespill i Manchester United. Dette var riktignok på høsten, også etter at Moa og Daniel Fredheim Holm på egenhånd hadde senket Stabæk i cupfinalen, men Moa takket visstnok nei.

Enda merkeligere, tenkte jeg.

På det tidspunktet meldte også Erik Nevlands tidligere klubb, Groningen, seg på interesselisten. Man spekulerte i at den nederlandske toppklubben var villige til å betale nærmere 40 millioner kroner for spissen, men Moa selv ønsket å vente på at et bedre tilbud skulle komme på bordet. Den nederlandske serien, som blant annet har fostret spillere som Johan Cruyff, Marco van Basten, Marc Overmars, Dennis Bergkamp og Wesley Sneijder (de fleste storspillerne kom riktignok fra Ajax), var altså for liten for Moa - som bare året tidligere hadde kommet til Valle fra naboen Skeid.

Kalde føtter - interessen kjølnet
Det endte derfor med at Moa spilte for Vålerenga også i 2009. Den sesongen skulle utvikle seg til å bli et aldri så lite mareritt for Abdellaoue. Skader og dårlig form gjorde at han bare nettet seks ganger for de kongeblå og interessen fra utlandet ble kjøligere.

I tillegg ble det kjent at Moa var avventende til å skrive under en ny kontrakt med Vålerenga. Klubben som hadde fått ham frem i rampelyset risikerte derfor å miste ham som Bosman-spiller foran årets sesong, og gjorde alt for å sikre spissens underskrift. Nå kan det hende vi ser konsekvensene av nettopp det.

Det spekuleres i at Moa hadde en klausul i sin kontrakt med Oslo-klubben om at han fikk lov til å gå hvis det kom et bud fra en utenlandsk klubb på 10 millioner eller høyere. Jeg tror nok ikke klausulen var så spesifikk, men jeg tror det forelå en setning med liten skrift om at Vålerenga skulle gi slipp på sin juvel om det rette tilbudet kom. Den klausulen forelå ikke da Groningen kom med sitt bud for to år siden.

Jeg tror at Moa fikk kalde føtter etter sin dårlige fjorårssesong og at ønsket om å bli proff i utlandet var så stor at han rett og slett presset Vålerenga til å forhandle frem en kontrakt på hans - og kun hans - premisser. Aldri i verden om Vålerenga hadde godtatt et bud på 12 millioner kroner for Tippeligaens toppscorer om dette ikke var tilfelle. Moa velger nå i tillegg å gå til en klubb som sliter tungt i Bundesliga og som såvidt reddet seg fra nedrykk i fjor. Det var garantert eurosedlene som etterhvert fikk overtaket.

Røverkjøpet
Hannover har gjort et røverkjøp. Sånn er det bare. Mame Biram Diouf og Alexander Tettey ble begge solgt til henholdsvis Manchester United og Rennes for godt over 40 millioner kroner. Det er nesten fire ganger så mye som Vålerenga fikk for Moa.

Så kan man jo diskutere om dette er sammenlignbart eller ikke. Jeg mener det er det. I aller høyeste grad.

Istedenfor å ha is i magen litt til og avslutte sesongen som toppscorer og mulig ligavinner med Vålerenga så krevde grådigheten nok et offer.

Og Vålerenga sitter igjen med knapper og glansbilder.