Her kommer andre del av en føljetong som i hovedsak vil ta for seg Rosenborgs spillerlogistikk i perioden 2003-2010. Ettersom jeg dermed streifer innom både trenere og sportslige ledere for å forklare spillerlogistikken, vil artiklene også omhandle Rosenborgs håndtering av det sportslige apparatet i det forrige tiår.

Første del kan du lese her. 

Daniel Braaten 

Mikael Dorsin 

Torjus Hansén 

Thorstein Helstad 

Roar Husby 

Ivar Rønningen 

Robbie Russell 

Lars Blixt 

Dagfinn Enerly 

Christer George 

Torjus Hansén 

Azar Karadas 

Odd Inge Olsen (la opp)

2004 var året hvor Rosenborgs vingling og nedtur skulle begynne for fullt. Laget var ikke til å kjenne igjen fra fjorårssesongen hvor de vant serien suverent. Rosenborg gikk på én sesong fra å vinne med 61 poeng til rekordlave 48 og ett mål. Klubben klarte å kvalifisere seg for Champions League men gjorde en av sine svakere sesonger i verdens gjeveste klubbturnering.

For utenom å hente hjem to spillere i utlendighet så klubben som vanlig mot det hjemlige, utvidede nærmiljøet. Klubben begynte en viss fornyingen av laget, men hentet ikke inn god nok kvalitet. Mikael Dorsin kom inn som ny venstreback men ble aldri bedre enn mannen han skulle erstatte, Ståle Stensaas. Torjus Hansén spilte en perifer rolle som stallfyll, og forlot Trondheim etter sesongen. 

Daniel Braaten ble hentet som et spennende alternativ for fremtiden, men i etterkant fikk man ikke ut alt som bodde i ham. Fra Sogndal kom Robbie Russell, men han fikk aldri vist noe i RBK ettersom han for det meste gikk skadet.

Kjøpene av Thorstein Helstad, Ivar Rønningen og Roar Husby må være blant de merkeligste overganger i det forrige årtusen. Helstad ble hentet tilbake til Norge etter å ha vært forvist til høyrekanten i Austria Wien, men ettersom Rosenborg fortsatt spilte 4-3-3 var det faktisk høyrekanten som var åpen for Helstad i Trondheim. Om man var ute etter en spiss for 4-3-3 denne sommeren burde man ha hentet Bengt Sæternes som var vant til det systemet fra tiden i Bodø. Noen av grunntankene i Rosenborg ble lagt på hylla sommeren 2004, og fremfor å hente spillertyper hentet man navn.

I tillegg hentet Rosenborg Ivar Rønningen fra Brann, for å deretter sette han på benken. Om Espen Johnsens prestasjoner ikke var gode nok burde man ha hentet en ny førstekeeper og solgt Johnsen der og da. I tillegg ble Roar Husby hentet til en litt bortkastet rolle som tredjekeeper, men forsvant kjapt ut dørene. I etterkant har klubben heldigvis bestemt seg for at tredjekeeperrollen skal bekles av en yngre og mer talentfull spiller. Med unntak av Karadas ble nok ingen av de spillerne som forlot klubben nevneverdig savnet.

På tampen av sesongen kom konflikten mellom By Rise og i hovedsak de eldre i spillergruppa frem. Det tok nok et samlet styre og sportslig ledelse på senga da man ikke hadde opplevd en slik situasjon siden tidlig på nittitallet da en konflikt mellom Eggen og spillerne dukket opp. Fremfor å løse saken innad i klubben som på nittitallet valgte man en feig løsning hvor man kvittet seg med Ola. Fornyelse av laget ble utsatt og ville bare bli enda mer smertefull ved en senere anledning. I etterkant kan man kanskje konkludere med at Ola ikke var moden for å lede en klubb av Rosenborgs størrelse på det tidspunktet, og ettersom ledelsen ikke støttet sin mann da det blåste som verst var nok det beste valget å skilles for denne gang.

Hvis man utad skal forsøke å se på hva som gikk galt i etterkant, så kan kanskje Olas noe mer inkluderende og demokratiske stil være et svar. Personalpolitikken til Ola og hans tre forgjengere var nok vidt forskjellig, og den nye hverdagen passet kanskje ikke spillere som var blitt vant til en veldig tydelig hovedtrener. Spillerne forsøkte å ta opp dette med Ola, men det er godt mulig at han ikke forsto helt hva de ønsket og fremfor å bli tydelig ble han sur og tverr. Det er også en viss forskjell på å være assistent og hovedtrener, og Ola hvis impulser utelukkende kom fra å ha vært i RBK i to tiår kunne kanskje ikke tilføre så mye nytt fotballmessig.

Forfremmelse av Ola virket riktig da Åge dro, men i etterkant ser man at den var feil. Det største feilgrepet er uansett at man ansatte assistenten til assistenten som ny trener for neste sesong. I tillegg var ikke Bratseths signeringer (sikkert i samråd med Ola) gode nok. Rosenborg hentet kun to spillere med internasjonalt snitt, en uprøvd Daniel Braaten og en feilplassert Thorstein Helstad.